Våt tur over Nordsjøen

På forsommeren i 1995 fikk jeg en henvendelse om å ta en motorbåt over fra England til Norge.  Eieren ønsker å ha båten liggende i Norge, da hans datter bodde her og han brukte båten så lite i England.  Båten var på 35 fot og hadde to motorer på hver ca 90 hk.  Den var konstruert og beregnet for fart på innlanskanaler i England. Den hadde to propellere.   Jeg brukte et halvt sekund før jeg sa ja. 

Deretter tok jeg kontakt med min bror Ragnar.  Han har vært med på de fleste havseilaser jeg har gjort.  Han er utrolig dyktig, enten med motorer, elektronikk, navigasjon eller hva det måtte være.  Videre ønsker min sønn Tomas (22) å være med, han hadde også erfaring fra flere havseilaser med seilbåt.  Videre så ønsket jeg å ha med Ola Norum (Høn-Ola), som var svigerfar til båteierens datter.  Vi hadde gått over Nordsjøen tidligere med Ola’s motorbåt.  Det er en mahognikrysser på 35 fot.   Ola tok utfordringen i en alder av 73 år, meget sprekt.

4. juli i 1995 lander vi i London hvor Phil tok i mot oss.  Han kjørt oss til sitt hjem, hvor vi skulle overnatte første natta.  Dette var en strek i regningen, da vi hadde planlagt å bruke første kvelden på å gå over båten.  Vi var sikker på at en båt, som hadde ligget på innlandskanal i alle år etter sjøsetting, hadde dieseltankene full av skitt, som måtte rense før vi kunne legge ut.  Phil sa at det burde vi ikke tenke på for folkene på marinaen hadde gjort båten sjøklar for oss, så den var i de beste hender.         

Hjemme hos Phil ble det en del drinker ute i lysthuset i hans prektige hage, før Nora kunne be oss til bords.  Hun bød på kalkun med sursøt saus, som smakte fortreffelig.  Etter mat ble det nye drinker før vi tok kveld.  Phil bodde i et nydlig gammelt hus, lignet på et gammel slott.  I annen etasje hadde han åtte soverom, så vi fikk et hver.         

Neste dag kjørt vi ut til marinaen som lå rundt 150 km fra der Phil bodde.  Båten så meget bra ut.  En kjempestor kasse var bragt om bord innholdene reservedeler, starter, dynamo, filter med mer.   Det virket betryggende.   Det var blitt montert autopilot etter ønske fra meg.  Jeg hadde bedt om Autohelm, som jeg hadde god erfaring med fra tidligere.  De hadde dessverre montert Navico.  Vi fikk ikke lang tid på oss ved marinaen.  Om vi skulle nå ut til Great Yarmouth måtte det skje mens det var flo.  Kanalen og elva ville ellers være for grunn, så det ble ikke noe tid til sjekk av båten.  Proviant og drikke i rikelige mengder var allerede lastet om bord.  Phil og Nora ville kjøre bil til Great Yarmouth for å se oss vel av sted.  På turen gjennom kanalsystemet lærte mannen fra marinaen oss en del om båten.  Han hadde ikke fått kalibret autopiloten, så det måtte vi gjøre selv i åpen sjø.

Phil og Nora ventet på oss I Great Yarmouth.  De skulle ta med mannen fra marinaen tilbake, men først skulle de se at vi dro.  Sjekk av båten, som vi skulle foreta ble på nytt utsatt, slik at de ikke skulle vente unødig på å se oss vel av sted.  Vi tok avskjed og kastet loss.  Utfor innseilingen til byen hadde elven bygd opp noen sandbanker, slik at det var viktig å holde tunga rett i munnen og følge sjømerkene.             

Det var ingen beskyttende skjærgård så havdønningen kom rett inn.  Kombinasjonen av havdønning, strøm, ferskvann/saltvann ga enorm sjø.  I redusert fart tok vi den første bølgen.  Vi stanget baugen inn i den neste og hele båten forsvant i hvit sjøsprøyt.  Vannet flommet inn gjennom utette vinduer.  Umiddelbart la det seg dugg på innsiden av vinduene, så det ikke var mulig å se framover.  I det neste sjø slå over oss falt takinnredningen ned i hodet på oss.  For hver sjø ble jeg mer skeptisk for hvordan dette skulle ende.  Bunnvannet skvulpet opp gjennom dørken, når sjøen vippet båten opp og ned.  Den elektriske lensepumpa ble startet, men vannet minket ikke.  Vi ble etter hvert klar over at den ikke virket.  Vi måtte ta i bruk den manuelle pumpa for å tømme båten.  Heldigvis sjøene begynte å flate noe ut dess lengre vi kom ut fra land.  Vi fikk ikke sjøene over dekk på samme måte.  Vi kunne snart begynne å reparere.  Finne fram verktøy og skruer og få festet takinnredningen.  Med mindre vann på dekk kom det også noe mindre vann inn gjennom de utette vindusrammene.  Det ble lettere å holde vinduene fri for dugg på innsiden.

Det var tid for å kalibrere autopiloten.  Vi koplet inn autopiloten og opplevde at den styrte bort i natta.  Vi fant fram instruksjonsboka og leste punkt for punkt hvordan kalibreringen skulle utføres, uten at det hjalp det minste.  Autopiloten var riv ruskende gal.  Vi diskutert hva som kunne være galt på en helt nye autopilot.  Ragnar mistenkte giveren for rorutslaget.  Det skulle vise seg å være riktig, den var full av saltvann.  Vi fikk tørket den noenlunde og gjorde nye forsøk på kalibrering.  Autopiloten ble noe bedre, men var ikke egnet til å overta styringa.

Vi delte oss opp i vakter  både for styring og pumping.  Kursen var NV-lig.  Innom oss på barbordsiden hadde vi kysten av  England. 

Gjennom natten fortsatte vi nordover langs kysten.  Det var lett havdønning, grått og litt regn. Autopiloten hadde vi gitt opp, men det elektroniske kompasset tilhørende autopiloten var bra å styre etter.  Magnetkompasset om bord var ikke brukbart.  Det var slik påvirket av magnetisme om bord (vindusviskermotorer) at det knapt nok forandret stilling om vi skiftet kurs 30 grader.  I det frivakt skulle ta kveld oppdaget vi at madrassene i forpiggen var gjennomvåte av saltvann.  Det lå en midt lugar på styrbordsiden med over/underkøye.  Der var overkøya noenlunde tørr.  Ola fikk den i egenskap av eldste mann ombord.  Vi andre skiftet på å ligge på sofaen i salongen, eventuelt at vi lå på dørken i salongen.

Første havn skulle bli West Hartlepool.  Det var sen kveld før vi kunne kalle opp havnevakta på VHF, og fikk beskjed om å gå inn i ei sluse rett nord for innløpet til byen.  Der vil vi bli sluset opp til småbåthavna hvor vi kunne få vann og diesel.  Det var ei imponerende småbåthavn.  Den var laget med EU-støtte.  For å unngå problemer med flo og fjære var det sluser mot havet.  Vannspeilet innom slusen lå derfor alltid på samme nivå.  Det var ansatt egne slusevoktere for å ta båter ut og inn havna.  Vi fylte tankene før vi igjen ble sluset ut i salt sjø.         

Før vi startet fra Norge ble det sagt at max fart på båten var 13 knop, krusing fart 10 knop.  Det var feil, da max fart var 10 knop og krusing 8 knop.  Det var en ny strek i regninga da vi hadde begrenset tid til rådighet i forhold til arbeid.  Utpå natten ville ikke det elektroniske kompasset virke lengre.  Displayet ble mørk og virket ikke mer på turen.  Å styre etter det magnetisk kompasset var vanskelig.  I mørket med delvis dugg på innsiden av vinduene var det vanskelig å se framover, slik at styringen gikk mye på følelser i forhold til vinkelen på bølgende vi hadde i mot oss.  Utpå natta ble vi oppkalt av et lasteskip.  De ba oss holde steady kurs, slik de kunne passere oss.  Vi slo ned farten, og lot det passere.  Ved å åpne sidevinduet ved styreplassen kunne vi se bølgende, så det ble lettere å holde noenlunde riktig kurs.  Rormannen hadde også to GPSer å se etter, men de reagerte for sent før de indikerte at kursen var gal.  Når det lysnet av dag ble det lettere å holde noenlunde stø kurs.

Vi la nautiske mil bak oss.  Snart hadde vi kysten av Skottland på babord side.  Det var natt da vi ville gå inn til Aberdeen for å fylle diesel.  Vi ble anropt av havnevakta i det vi seilt inn i havna.  De ønsket ikke vårt anløp.  De kunne ikke tilby dieselfylling eller andre bekvemmelighet for små fartøy, dessuten advarte de mot skyhøye havneavgifter.  Vi la til kai og ble møtt av en avvisende havnebetjent, som viste liten forståelse.  Vi sjekket dieselnivået og kom til at vi skulle ha nok for å gå til Wick.  Vi kastet loss etter 15 minutter i Aberdeen.           

Været var brukbart.  Overskyet, lite vind og svak havsjø.  Baugen kastet sjøen rett til værs for hver bølge.  Dette vannet traff dekk og vinduer, som gjorde at det hele tiden kom litt vann inn i båten.   Båten manglet en avviser som ledet vannet ut fra skroget, i stedet for at det ble kastet rett til værs.

Dieselbeholdningen var tilstrekkelig til Wick, hvor vi bunkret.  Det var blitt fredag og vi ønsket å få bunkret litt tollfrie varer før vi satte kurs mot Norge i løpet av helga.  Dessverre så var det ingen skipshandel i byen, som kunne levere det vi ønsket.   I stedet fikk vi tak i kraftig tape, som vi tapet langs vinduene og ramme og skrog.  På denne måte skulle vi få stoppet lekkasjene.  Jeg mente at det var mulig å få tollfrie varer på Orkneyøyene.  Kurs ble satt mot Kirkwall.   Vi ankom Kirkwall for å få beskjed om at det ikke var mulig å levere tollfrie varer før på mandag.  Skuffet satt vi kurs for Lerwick på Shetland.         

På vei mot Shetland vasket sjøen av tapen rundt vinduene og lekkasjen var like stor som før.  Vi ankom Lerwick på lørdags ettermiddagen og hadde allerede bestemt å ligge til mandag.  Telefoner var blitt tatt for å få noen dager flere dager fri fra jobb.  Lørdagskvelden var vi i båtklubben i Scalloway.  Det ble en livat kveld.  Søndagen brukte vi til å vaske rent rundt vinduene med lynol for å få tapen til å sitte bedre.   Mandagsmorgen var vi hos Hay&Co og leverte bestilling på tollfrie varer.  Utpå formiddagen fikk vi varene om bord og kunne sette kurs for Norge.  Værmeldinga var bra.           

Nordsjøen viste seg fra godsiden.   Lite vind og sjø. Tapen vi med stort møye hadde festet i Lerwick løsnet litt for litt for hver sjø og snart var lekkasjen like stor.  Neste ettermiddag tøffet vi inn til Ålesund etter en flott overfart.           

Ferden videre opp norskekysten var bare lystseilas.  Ingen sjø og derfor ikke vann på dekk og ingen lekkasjer.  Sent onsdags kveld kunne vi fortøye ved Ola's båt ved Ytterøya.  Mottakelsekomiten kom om bord og vi kunne mønstre av med god samvittighet.