Rapport fra en skårunge - 17. mai-tur til Shetland 2016

Jeg hadde mang ganger tenkt på og sagt til bekjente i båthavna, at det hadde vært moro å bli med en tur til Shetland. Flere båter fra Levanger hadde vært der tidligere. Spesielt var det at mannskapene hadde arrangert 17. mai-tog og deltatt i en årlig minnemarkering for Shetlandsbussen – de som seilte med fiskebåter mellom Norge og Shetland under krigen.

11. mai 2016 stevnet den 36 fot store seilbåten Ark Mari ut fra Sjøbadet  småbåthavn i Levanger med kurs for Baltasound og Lerwick. Eier og skipper var pensjonert lokomotivfører Arne Sveipe Knudsen, og jeg var foreløpig eneste mannskap. En slektning av Arnes kone skulle bli med fra Vigra.

Arne og jeg hadde vært sammen på Coop-butikken og kjøpt matvarer for turen, deriblant pølser og brød til middagene. Det var jo ikke sikkert det ville bli så lett å lage noe mer avansert underveis. Vi hadde bunkret ekstra med diesel og sto ut sundet ved 13.30-tiden. Det var sol fra klar himmel og vindstille. Det hadde ingen hensikt å sette seil. Motoren knurret lavmælt og behagelig under bakdekket. Den brakte oss opp i en fart av 6,5 knop. For meg som ikke hadde seilbåt, men var vant med motorbåt føltes dette noe puslete. Men nå var vi altså på seilbåt, og da har jeg forstått at farten er uvesentlig. Det viktigste er å være underveis. Vår plan var likevel at vi skulle være tilbake 22. mai, hvis været tillot. Jeg følte at jeg var lett stresset. Flere tanker svirret i hodet mitt, der jeg satt og fulgte med på at Levanger-nesset langsomt gled bak oss.

Jeg kjente Arne fra samtaler om felles interesser i båthavna. Alle hadde bare en mening om han. Han er en hyggelig, kunnskapsrik og aktiv person. Spesielt kan han det meste om fritidsbåter og datateknologi. Mange båteiere har fått god hjelp fra han samt råd og veiledning om navigasjonsutstyr mv. Ombord på Ark Mari er det da heller ikke noe som mangler på det området. Alt var å finne der det skulle være. Ikke minst gjaldt dette sikkerhetsutstyret – spesielt på en tur over Nordsjøen.

Jeg så for meg at jeg hadde mye å lære på kort tid, før jeg skulle på vakt. Før den tid skulle jeg bla. på toalettet, og det var da jeg fikk bekreftet at det heldigvis fortsatt er noe som ikke lar seg løse med data. En elektrisk motor sto for utspylingen, men det var ikke alltid at denne startet. Derfor hadde skipperen plassert en ca. 70 cm lang jernfil, muligens overskudd etter at damplokomotivene var faset ut, i en kasse ved siden av toalettskåla. Med denne skulle en gi dassmotoren et skikkelig slag, når den ikke virket. Da startet den omgående. Jeg tenkte på om jeg dermed hadde funnet en løsning for min egen båt, hvis jeg skulle få motorstopp i urent farvann.

Mens jeg prøvde å få på plass sengetøy og klær i styrbord stikklugar, som jeg var blitt tildelt, hadde jeg en del motstridende tanker. Bl.a. om det egentlig var så lurt av meg å bli med på denne turen. Jeg tenkte på ting jeg ville gå glipp av, som f.eks. sykkelturer og fisketurer mv. Arne og jeg skulle altså være sammen på dette lille området i flere døgn. Hva skulle vi snakke om hele tiden, og hvor lenge ville han holde ut med mine spørsmål om funksjoner og blundere som jeg helt sikkert ville komme til å begå. Jeg hadde aldri vært sjøsyk i egen båt, men her om bord var jeg nesten garantert å bli det. Værprognosene for overfarten var langt ifra gode, men nå var vi altså under vegs. På dekket var det varmt og behagelig å sitte. Autopiloten fungerte som den skulle. Arne hadde laget noe mat, kokt kaffe og serverte lefse i solskinnet på akterdekket. Han aksepterte til og med en boks øl og en dram til hver for å ferie at vi var i gang. Vi pratet, gløttet framover i blant, og plutselig hadde det meste av dagen gått. Til styrbord dukket Rissa opp, og jeg kjente roen sige inn over meg.

Vi passerte Agdenes. Jeg skulle ha første vakt fra kl. 22.00. Lanternene ble tent, og vi gikk inn i Trondheimsleia mot Kristiansund. Fortsatt var det vindstille. Jeg satt under kalesjetaket, så på instrumentene og fulgte med skip som passerte eller som vi møtte. Dette var faktisk en del av mitt interesseområde. Det var aktivt i leia, og jeg hadde ingen hast med å komme meg til køys.

12.05.16

Før jeg gikk av vakt begynte det å blåse fra nordøst, men jeg sovnet straks jeg la meg og merket ikke noe til væromslaget før jeg ble vekket klokken 06.00. Da var alt i bevegelse, og magen føltes ikke bra. Jeg fikk på meg klærne og krabbet ut på dørken. Skipperen sto ved vippeovnen låst fast med ryggen mot trappeoppgangen til dekket og skrevende med et bein i hver retning. Han bød på brødskive og kaffe, men jeg var ikke interessert idet. I stedet hogg jeg tak i handtaket til toalettdøra, i det den for forbi. På toalettet knelte jeg i takknemmelighet over å ha kommet så langt uten videre uhell og omfavnet toalettskåla med begge hendene. Når jeg deretter kom på vakt og fikk følge med sjøene, roet magen seg.

Resten av Trondheimsleia og Hustadvika skulle bli en forsmak på Nordsjøen. Like før stengetid på butikkene kom vi til Gjøsund på Vigra. Der møtte vi en meget hyggelig Oddmar Roald. Han var tredjemann som skulle bli med oss. På COOP-en ved brygga kjøpte vi mer pølse og brød, samt at Oddmars kone sendte med han egenproduserte fiskekaker. Han var pensjonert kaptein på supplybåt. Navigeringen var dermed til overmål ivaretatt.

Det var rolig sjø da vi stevnet videre mot Stadt. Vaktene ble satt og skipper Arne bestemte at jeg skulle være båtens skårunge. Jeg sa at jeg visste ikke at en kunne bli skårunge etter fylte 75 år, men i så fall var det i alle fall på tide at jeg ble det. Det innebar at jeg skulle skaffe ankerdram ved ankomsten til Lerwick. Jeg regnet ikke med å bli rullet i tjære og fjær.

Vi passerte Rundesund bru ved 23-tiden. I følge seilbåtmiljøet er det starten på overfarten til Shetland. Vinden fra nord-øst tok seg opp, og det var bare å klore seg fast. Krengningene i båten ble større, spesielt mot babord, og ikke festede gjenstander forflyttet seg i en viss fart til steder hvor de helst ikke skulle være.

13.05.16

Jeg ble vekket til ny vakt kl. 09.00. Merkelig nok hadde jeg sovet godt hele frivakten, til tross for at jeg hadde lagt meg med klærne på og prøvd å låse meg fast mellom skottene i stikklugaren. Straks jeg var ute på dørken, ble jeg kastet mot midtskottet i forlengelsen av stikklugaren. Der hadde Arne montert et bryterpanel for de fleste av båtens funksjoner. Panelet fikk like hard medfart som meg, med den følge at varmeanlegget og autopiloten ble slått ut. Dette bryterpanelet traff meg senere et par ganger til. Jeg kom til at Arne burde ha funnet en annen plassering for det, hvor nå det skulle være. Arne mente nok at jeg kunne ha styrt unna og truffet noe annet i stedet, men det hjalp på skyldfølelsen og en vond skulder at Oddmar sa seg enig med meg. Arne var ellers mest redd for at vi skulle falle over pantryovnen og ødelegge opphenget. Da ville det ha blitt slutt på varme pølser.

14.05.16

Det hadde vært en urolig vær dag og natt, men jeg hadde sovet meg gjennom frivaktene. Da jeg ble vekket kl. 09.00 lå jeg, madrassen og det som ellers var omkring meg delvis på dørken og delvis på det midtre skottet på grunn av vindretningen og krengningene til babord. Skipperen derimot hadde igjen låst seg fast med ryggen og føttene i hjørnet ved pantryovnen, og han serverte brødskive med ost eller syltetøy samt kaffe eller varm suppe. Det er utrulig hva en skipperkokk kan prestere under så urolige værforhold. Jeg klatret opp på «kommandodekket». Vindstyrken varierte fra 8 til 15 ms, og det føltes som at havet hadde roet seg noe.

For Arne hadde det derimot vært spennende nok. Før jeg gikk av vakt kl. 03.00 begynte turtallet på motoren å gå ned, men det stabiliserte seg igjen. Senere stoppet motoren helt, men da sov jeg og merket ikke noe. Sannsynligvis var det noe grums på bunnen av drivstofftanken som hadde virvlet opp og tettet til dieseltilførselen til motoren. Etter en stund fikk Arne startet motoren igjen. Dramatisk var ikke dette, for vi seilte med revet stagseil, og det var ikke noe problem å holde kursen.

Det finnes mange uskrevne regler til sjøs og ikke minst på seilbåter. En regel er at den som først ser land har krav på en ekstra ankerdram. Noen stor «gulrot» var ikke dette for skårungen, men enhver gevinst skal mottas med begeistring. Etter som det var jeg som hadde denne vakta, var det jeg som først så konturene av fjellene på Unst – den nordligste av øyene på Shetland og hvor vårt første anløpssted fiskebåthavna Baltasound ligger. Jeg ropte da klart og tydelig ned i båtens indre: «Land i sikte.» Da jeg fikk avløsning av Oddmar kl. 12.00 hadde Arne lunsjen klar – pølse i brød med, for anledningen, øl.

Ved 17.00-tiden norsk tid seilte vi inn på havna. Der la vi til ved siden av Levanger-båten If med Kennet Halsan som skipper. Dit ble vi invitert om bord på ankerdram.

Baltasound er beskrevet som et lite tettsted. Det er i drøyeste laget. Stedet består av ei havn for fiskebåter og ei gjestehavn for slike som oss. Noen få hus ligger ved havna. Ellers er gårder og steinhus spredt oppover et slakt bakkete terreng uten annen vegetasjon enn kort gras som sauer beiter på og holder nede. Noe som de som hadde vært der før hadde god greie på, var at stedet har en pub og at Storbritannias nordligste bryggeri ligger på øya. Et særdeles gode med havna var at den ga oss tilgang til dusj. Den føltes meget behagelig, og etter barbering og klesskift ble vi nye mennesker.

Til forandring besto middagen denne dagen av Oddmars medbrakte fiskekaker, og deretter ble puben neste stopp. Der var visst hele lokalsamfunnet samlet, og det virket som at vi var ventet. Vi ble varmt ønsket velkommen. Ølet var godt, vi snakket med flere og hadde en hyggelig aften. Vi kunne se fram til frivakt helt til neste dag. Da våknet Oddmar og jeg av lukta av nytrekt kaffe og frokostbordet var dekket. Hvem kunne noen gang ha ønsket å bli hjemme?

15.05.16

Ut på formiddagen sa vi farvel til Baltasound og satte kursen mot Lerwick – Shetlands eneste by. Der bor ca. 7500 av øyenes ca. 22.000 innbyggere.

Vinden hadde stilnet betraktelig. Det ble etter hvert solskinn, og det var behagelig å være på dekk. Det var nesten rart å se byen dukke fram. Havna virket stor med mye aktivitet. Store fiskebåter, supplyskip og andre farkoster lå fortøyd langs bryggene. Vi seilte inn i den innerste delen av havna, helt inn til selve sentrum av byen. Flere seilbåter fra Norge var kommet, men pussig nok var den beste og mest skjermede kaiplassen ledig. Der sto romertallet 27 skrevet med store hvite streker.

Jeg var den første av oss som gikk på land. Det medførte muntre kommentarer og tilrop fra andre mannskaper. Skårungens plikt var åpenbart kjent. Jeg behøvde ikke å gå langt for å finne et sted hvor de solgte wisky. Det som forundret meg var at det i denne butikken og i andre ved havna var pyntet med norske flagg i vinduene.

Etter turen hadde vi behov for middag. Hva kunne da være mer fristende enn en bedre restaurant. Vi snoket litt omkring. I hovedgata var det et sted hvor de spesialiserte seg på fish and ships for takeaway. Det ble til at vi bestilte hver vår store porsjon som vi tok med om bord. For det første fristet det oss alle tre umåtelig. Vi hadde øl, og skipperen hadde nevnt noe om at det visstnok fantes akevitt om bord. Det gjorde det, og salongen på Ark Mari var da den beste restauranten vi kunne ha funnet.

I Lerwick fikk vi nøkler til båtklubben med gode dusjfasiliteter. Butikkene var rikholdige nok, men det var tydeligvis ikke noe stort turiststed. Dette til tross for at det er både fly- og fergeforbindelse med Scotland. Arne var meget godt kjent på Shetland, og det var mange som nikket gjenkjennende til han og til Ark Mari. Jeg så fram til at vi skulle leie bil noen dager og se oss omkring.

16. mai

Arne var ikke bare godt kjent, men han hadde kjørt bil på Shetland før. Vi fikk et godt inntrykk av landskapet som virket goldt og ensformig. En god del var myrområder, hvor det ble gravd torv til brensel. Husene var stort sett av stein, og det var langt mellom naboene. På de grønne heiene gikk det sauer og noen steder kortfotede små shetlandsponnier. De er beskrevet som rolige, snille og meget anvendelige både som brukshester og kjæledyr. De vi så gikk bare og beitet eller sto og så ut til å kjede seg.

Vi kjørte forbi flyplassen til Sumburgh lighthouse som er et levende museum – spesielt fra siste krig. I bergskråningene omkring hekket mengder av sjøfugl, deriblant lomvi og lundefugl.

Derfra kjørte vi til Old Scatness, heller ikke langt fra flyplassen. Der er det et område hvor det foregår arkeologiske utgravinger, og hvor det er avdekket at det har vært bosetting, i alle fall på denne delen av Shetland, i mange tusen år. Det har nok vært et tøft sted å leve, selv om det sikkert har vært god tilgang på sel og fisk.

På hjemvegen kjørte vi innom tettstedet Scalloway på vestkysten av hovedøya Mainland. Der skulle seremonien dagen etter foregå. Vi besøkte museet, hvor mye var viet trafikken til og fra Norge under krigen. Arne ble omgående gjenkjent, og begge mine skipskammerater fant raskt noen med felles interesse og bekjente å snakke med.

17. mai

Vinden fra nord-øst hadde tatt seg opp igjen, og det var surt og kjølig på havna. På rådhuset var det norske flagget heist. Cruiseskipet Ocean Endeavour hadde kommet fra Bergen med 200 norske passasjerer ombord. De skulle, i likhet med oss, senere på dagen til Scalloway.

Det var ingen stor forsamling som møte i blåsten på brygg kl. 09.00 for å danne 17.mai-tog, men jeg antar at alle mannskapene fra de 11 båtene fra Norge var der. Alle hadde fine klær med sløyfer og norske flagg. Noen innfødte hadde møtt opp for å se på, og en lokal journalist fotograferte og noterte. Det var ikke noe musikkorps, men en med skarptromme sørget for takten. De flest kunne noen strofer av «Ja vi elsker», og til sammen ble det ikke så verst.

Det er nok få steder utenom Norge hvor denne dagen feires med tog i gatene, norske farger og hurrarop. Her var dette ikke bare tillatt, men tydeligvis populært blant innbyggerne, og det var mange som hilste på Arne – togets grunnlegger.

På stranda i Scalloway står det et minnesmerke over de som mistet livet under båttrafikken mellom Shetland og Norge under krigen. Hver 17. mai er det en minnesamling der, hvor mange norske enkeltpersoner så vel som representanter for etterlatte familier og foreninger deltar og legger ned kranser. På vegne av oss seilere var det min skipskammerat Oddmar som holdt tale. Det passet meget bra, for han representerte samtidig sin familie, etter som hans far Severin Roald og onkeler gjorde flere turer med farens båt MS Heland i denne farten. På den siste turen ble hans mor med til Shetland og sikkerhet. Jeg må også nevne at jeg fikk æren av å bære fram kransen som Arne hadde sørget for. Det var svært mange som la ned krans og som snakket. Det var mange norske bunader og mange norske flagg å se, og det var mange som ønsket å snakke med Arne og Oddmar. Det var en meget fin seremoni som jeg er sikker på at ingen av de mange som var der vil glemme. Det var nordavind, småregn og kaldt, men været syntes ikke å legge noen demper på stemningen. Kanskje tvert imot, for det var heller inga feriestrand de skulle til de som ble minnet. De kom gjerne inn fra storm og mørke i kalde vinternetter. For dem var nok Lunna eller Scalloway, hvor hovedbasen ble flyttet til i 1942, rene paradis inntil neste tur

.

Jeg må samtidig nevne at MS Heland er den eneste av båtene som fortsatt eksisterer. Den er restaurert og ligger ved Ålesund museum.

Etter seremonien var det gratis kaffe og kaker for alle. Deretter kjørte vi tilbake til Lervick. Vi fra Ark Mari avsluttet med skalldyrmiddag på Grand hotell.

18. mai

Igjen drog vi på biltur og denne gangen først til Eshaness på vestkysten av hovedlandet. Jeg har sett for meg Shetland som ei grenserøys mellom Atlanterhavet og Nordsjøen, der begge havene banker løs mot strendene fra hver sin kant. Øyene har stått imot, men ved Eshaness har Atlanterhavet gjennom tidene gravd seg flere hundre meter inn gjennom fjellstranden. Også der hekker store mengder sjøfugl av alle slag.

Vi kjørte deretter innom Lunna, stedet som var basen for Shetlandsbussen til den altså ble flyttet til Scalloway i 1942.

Vi fant et lite sted, der de selvfølgelig serverte fish and ships, før vi returnerte til Lerwick. Noen båter hadde startet på hjemturen eller turen videre. Ark Mari og de øvrige hadde planlagt å vente til dagen etter, men det skulle fortsatt blåse kraftig fra nord-øst, i følge værprognosene til ut på natt til den 20. På grunn av et spesielt ansvar jeg hadde påtatt meg før vi reiste hjemmefra, hadde jeg uttrykt håp om å komme hjem senest den 22. Ellers ville det beste være å vente til morgenen den 20 med å dra.

Om kvelden gikk vi på en pub ved havna, hvor et lokalt band spilte. Puben var stappfulle av bla. mange nordmenn. Musikken var mye irskinspirert, noe om passet for de fleste av oss. Det ble nok en meget hyggelig kveld.

19. og 20.05.

Å ta fly hjem var for meg helt uaktuelt. I stedet håpet jeg å rekke tidsnok fly fra Vigra, etter som Arne sa at det ikke var noe problem. Litt ergerlig var det å gå glipp av sjarmøretappen inn til Levanger, men den måtte jeg ofre. Noe av det siste Arne gjorde før vi skulle dra, var å male enda et strek i romertallet nedenfor bryggekanten. Ark Mari og Arne var klare til å seile fra Lerwick for 27. gang. Den som skal slå den rekorden bør helst start en fergerute.

Vi kastet loss ved 20.00-tiden, samtidig med en Trondheimsbåt, som etter et par timer valgte å snu. Det var kraftig motvind, og da jeg gikk av første vakt, gjorde vi 2 knops fart. Det spøkte for å nå siste aktuelle fly fra Vigra. Da jeg våknet 6 timer senere var bevegelsene i båten mye mykere. Vinden hadde snudd, og farten hadde økt til 7 knop. Sola skinte, og vi satt ute alle tre. Vi nærmet oss Statoil-plattformene, og Arne serverte kaffe, pølser og brød. Det er lett å forstå at å seile over åpent hav under slike forhold med lange seige dønninger og med viden rett bakfra er en opplevelse for alle som trives i båt. Som naturopplevelse derimot er det lite som kan måle seg med det å se havet i opprør fra en liten båt.

Etter 39.5 timer passerte vi igjen under Rundesundbroen.

21.05.

Vi la til kai på Godøya ved Vigra ca. kl. 13.00. Takket være at Arne og Oddmar hadde sørget for at et familiemedlem sto klar med bil på brygga for å kjøre meg til flyplassen, rakk jeg akkurat siste fly den dagen. For meg var en meget opplevelsesrik tur avsluttet.

Med denne rapporten takker jeg Arne for at han inviterte meg med, og jeg takker han og Oddmar for meget hyggelig og godt samvær på turen til Shetland.

Levanger juni 2016

Jarle Øra

Skårunge.