MED S/Y ARK MARI I VESTERLED 1985

 

Over Norskehavet

Vi hadde fått blod på tann etter vår første havseilas. Den gikk i 1982 med seilbåten Røde Stjerne. En Albin Cirrus på 26 fot. Vi var fire om bord som seilte til Shetland, Orkneyøyene, Scotland, før kursen ble satt mot Skudneshavn, for deretter å følge kysten tilbake til Trøndelag.

 

Vi var fem kamerater som brukte vinteren på forbredelser. De som skulle på tur var skipper Arne Knudsen,  maskinist Ragnar Knudsen,  humørspreder Terje Ofstad, stuert Leif Bjarne Nordtømme og  Terje Laksforsmo. Båten var en Dufour 3800, 31 fot. Fire av oss hadde vært sammen i 1982, så vi trengte noe repetisjon i navigasjon, førstehjelp, seilteori, seiling i hardt vær med mer. Som en del av forberedelsene ble redningsflåta blåst opp, slik at alle skulle bli kjent med den og det utstyret som var ombord. Den ble stående i oppblåst tilstand i 5 uker i skipperens stue. Han har tålmodig kone.

For å få til fem ukers ferie måtte vi starte før den vanlige ferieavviklingen ved NSB. Fire av oss var ansatt lokførere.

Vi kastet loss i Levanger den 15.mai 1985. Et døgn senere kunne vi etter flott seilas legge til kai på Titran på Frøya, for et siste måltid. Spenningen var til å ta å føle på. Å seile blott til lyst over hav var ikke så vanlig på denne tida.

Den 17. mai var gammellandet forsvunnet ned i havet. I en NE-kuling lenset vi unna. Sjøen var grov og det formen var ikke helt på topp. Uten hjelp av sjøsyketabletter hadde nok flere måttet mate krabbene. Bjørge Lillelien underholdte med reportasje fra barnetoget i Oslo på radioen. Middagen ble enkel, spekekjøtt, kalde poteter og flatbrød. Øl hørte til på nasjonaldagen.

Vi hadde ventet å se skipstrafikk, men det var det intet av. Under overfarten så vi kun to fiskebåter på lang avstand. Vinden spaknet noe, men holdt seg på NE de første døgnene. Mer vant til båtens bevegelser kunne vi avslutte inntaket av sjøsyketabletter. Faktisk så det ut for å bli en ganske komfortabel overfart. Vi gikk våre vakter, sov, spiste og leste. Alle var oppe til formiddagskaffe og middag. De andre måltid måtte en ordne selv. Matlagingen ble delt mellom Leif og Arne.

Det var tider da vinden var helt borte, slik at motoren måtte benyttes. Det var like greit da vi måtte ha lading av batteriene. Vi hadde med en god del diesel, men ikke nok for hele overfarten. Vi navigerte ved hjelp av logg, sekstant og radiopeiler. Det var ikke alle dagen mulighet for observasjon av solen, men bestikket som ble ført var forbausende riktig.

Fjerde dagen på havet økte vinden. Genuaen måtte berges. Sjøen vokste fort og det ble en våt jobb på framdekket. Med fokk og revet storseil fortsatte vi på kryss. Autopiloten hadde sviktet på vei ut Trondheimsfjorden, slik at vi måtte styre selv. Rorkulten var surret og båten seilte meget bra uten noen ved roret. Vi satt alle nede i båten og hørte på bråket, i det vi falt ned i neste bølgedal. Hele båten stoppet opp i vibrasjoner for deretter å falle litt av, få ny fart før den igjen ble bremset av en stor sjø. Vi var redd for at kulingen skulle øke i styrke, men etter noen timer så rommet og spaknet vinden.

Etter seks døgn fra Frøya får vi øye på Sagaøya. Terje er den som hadde skarpest syn og blir belønnet med en dobbel cognac. Vi andre må nøye oss med en enkel. Noen timer etter vi oppdaget land øker vinden brått. Det blåser 20-22 m/s rett i mot. Vi tar ned seilene og starter motor. Så nære land ønsker vi ikke å kaste bort tida med å krysse. Det utvikler seg til en regulær snøstorm, som gjør at sikten delvis forsvinner. Temperaturen faller til under frysepunktet. Ingen vil gå til sengs, alle er oppe i det vi går inn i Eskifjordur og får noe mindre sjø. Snøværet gir seg før vi kommer inn i havn.

Island

Eskilfjørdur innerst i Reydarfjørdur ble vår første anløpshavn på Island. Før vi hadde fått fast fortøyningene hadde vi fått en pose tørrfisk av en ungdom på land, Denne uventede gave kan være symbolet på hvordan vi ble mottatt overalt hvor vi kom på Island. De fleste av de vel 1000 innbyggerne i "byen" hadde registrert at en seilbåt var på vei inn fjorden, og det resulterte i den reneste folkevandring ned til havna. Det sto allerede 20-30 personer på kaia klar til å motta fortøyningene i det vi la til. Alle ville ha en prat.

 

Byens politimann kom i uniformert bil og ba oss på sight-seeing. I to dager kjørte han oss rundt slik at vi fikk med oss alle severdigheter i distriktet. Han inviterte oss hjem, for at vi skulle få smake på en eldgammel Islands rett. Det var håkall og noen feite kjøttboller som var lagret i myse. Det luktet amoniakk av maten og den fristet ikke. Det var etter sigende en gammel islands rett fra vikingetiden. Mysen konserverte kjøttet.

Været var ikke det beste, minus 2° og snøbyger, så etter to dager tok vi farvel og seilte sørover langs kysten av Island.

Vi seilte forbi Papey, det eneste sted på østkysten hvor det har vært bosetning i eldre tid. Det var irske munker som bygde kloster på øya, Funn etter norske vikinger var ikke gjort på østkysten, noe som forbauset oss.

Höfn ble vår neste havn. Under innseilingen ble vi fort klar over at kartet vårt var i for liten målestokk til at vi kunne navigere sikkert inn. Innløpet gikk mellom grunne sandbanker og sterk strøm. Sjømerker i form av bøyer eller staker fantes ikke. Etter at vi hadde vært på grunn tre ganger, kastet vi anker og anropte losen på VHF-radioen. Han kunne fortelle at vi måtte være inne i løpet av en time, etter den tid ville strømmen bli for sterk. Han tok bilen sin ut til en høyde, slik han kunne se oss, deretter ga hans oss veiledning via VHF-radioen.

Neste dag fortsatte vi seilasen mot Reykjavik, Om natta blåste det sterk kuling og sjøen ble etter hvert stor og stygg. Heldigvis lenset vi unna. Lyden fra bølgene som brøyt på toppene, hørtes ut som tordenskrall i en trang dal. Rormannen burde ikke se seg bak da nesten hver bølge så ut til at den ville fylle båten. Engang brøyt bølgen innover båten og cockpiten ble fylt med vann. Samme natt ble det målt 40 m/s, orkan, i Reykjavik. I havneområdet hadde det blåst overende åtte lysstolper.

Ut på morgenen spaknet vinden noe og vi fikk max seilas siste del av turen til Reykjavik. Det første vi gjorde etter vi kom inn i havn, var å finne et bad, hvor vi kunne få vasket av oss saltet. I badet, som lå utendørs, kunne vi velge mellom forskjellige bassenger, alt etter hvilken temperatur vi ønsket. Alle var oppvarmet av jordvarme, det varmeste hadde en temperatur på 40-45°

Vi lå med båten i fiskehavnen med ubegrenset adgang til fisk. Fisken kom ferdig filetert som gave. Vi hadde ikke hjerte til å si nei, selv om restaurantmiddag på land var planlagt. Samme hvilken restaurant vi spiste på, så var maten fantastisk. At maten, som alt annet var kostbar, var en annen sak.

Fra Reykjavik dro vi med buss ut til Geysir, hvor vi så kokende vann sprute 30-40 meter til værs. På samme tur var vi innom Gullfoss og Thingvellir hvor islendingene hadde sitt parlament helt fra år 930!

En flytur til Akureyri på nordkysten sto også på programmet. Derfra dro vi med buss til Myvatn, hvor det var vulkansk aktivitet sa sent som i september siste år. Det er bygd et kraftverk i området om blir drevet av jordvarme. Det kan produsere 60 Megawatt, men produserer bare en tiendedel. Dette fordi en ikke får så mye varme opp fra jorda som beregnet. Over alt i området strømmer det varm damp opp. Svovellukta er meget sterk og en må vokte sine skritt. Enkelte plasser er jodskorpa så tynn at det kan være fare for å tråkke igjennom. Fargen på jorda viser hvor det er trygt.

Myvatn er et grunt vann, ca 2,5 m dypt, og har et yrende fugleliv. Ute i vannet er det flere øyer som er gamle vulkaner. Vi gjør et besøk på toppen av et kjempestort vulkankrater,

Før vi skulle forlate Reykjavik avla skipperen tollkontoret et besøk med spørsmål om det var mulig å få handle tollfritt før vi reiste fra Island. Det ble stor oppstandelse da det ble klart at vi hadde vært på Island i 14 dager og ennå ikke hadde tollklarert. Skipperen ble geleidet inn på tollsjefens kontor hvor loven ble opplest. I og med at vi ikke hadde handlet på utførsel i Norge, så regnet vi med at det ikke var nødvendig med tollinnklarering. Etter å ha forklart hvordan det er å krysse landegrensene mellom Norge, Sverige og Danmark, og at vi regnet Island med som et nordisk land, ble det besluttet at ingen rettslige forføyninger ville bli gjort. Innklarering finner dermed sted 14 dager etter ankomst. Etter dette lar skipperen være å framføre sitt egentlige ærend på nytt.

Det er litt vemodig å forlate Reykjavik. Det var en trivelig by med hyggelige folk. Heldig med været var vi også de seks dagene oppholdet varte. Den dagen vi dro med kurs for Vestmannaeyjar hadde vi skikkelig sommervær varmt, sol og fin seilvind.

Det samme været varte ved da vi kom til Vestmannaeyjar. Innseilingen foregikk mellom høye fjell, frodig grønne, til styrbord, og til babord gold lava uten tegn til vegetasjon. Det strømmer damp og røyk opp av vulkanen som nær la byen under aske i 1973.

Byen ser ren og velholdt ut i dag, selv om vi så hus som ennå ikke var gravd fram av lavamassene. De var for mye ødelagt til at det var regningssvarende. Hele byen hadde vært dekket av en meter tykt askelag etter utbruddet. Ingen mennesker omkom, men stedet var evakuert en tid. Fra Vestmannaeyar satt vi kursen for Færøyene.

I strålende vær, sol og laber bris tok vi farvel med Island. Værmeldinga de første døgn var lovende. Med gunstig vindretning kunne vi greie overfarten til Færøyene på under fire døgn.

Når vi seiler på havet er det sjelden at vi alle er oppe i cockpit samtidig, men været var så bra at alle var oppe. Plutselig hørte vi et plask rett til siden av oss, og der fikk vi se fire delfiner leke i vannet. De svømte langs siden av båten for så å krysse rett foran baugen. De så ikke ut til å ense fem menn som hang over rekka, så nær at vi kunne ta på dem.

Det flotte været varte ikke ved. Da bestikket viste at land snart skulle bli å se fikk vi kuling og regn med redusert sikt. Det er alltid nervepirrende å ankomme en fremed kyst når sikten er dårlig og spesielt når en vet at det er sterk strøm i farvannet. Uten radar eller andre elektroniske navigasjonshjelpemiddel har en kun bestikket og eventuelle solhøyder eller radiopeilinger å stole på.

Færøyene

Tross været, etter tre døgns seilas var vi trygt fortøyd til kai i Torshavn. Tolleren kom om bord umiddelbart og det var bra, da vi trodde at innklarering ikke var nødvendig på Færøyene.

 

Dagen etter dro vi på sight-seeing med en færøyværing vi ble kjent med kvelden i forveien. Han var guide og sjåfør. Senere var vi på besøk hjemme hos ham. Da vi lå noe etter tidsskjemaet og regnet høljet ned, gjorde vi oppholdet på Færøyene kort. Etter to dager stakk vi til sjøs og da selvsagt i strålende solskinn.

Seilasen over til Shetland ble slitsom. Det blåste SEE.kuling. Vi stampet i mot vær og sjø, med vann over dekk nesten hele tiden. Heldigvis styrte båten seg selv med roret surret, så vi hadde kun å holde utkikk. Vi ble vitne til en hektisk flyaktivitet med Nimrod. og Orionfly, begge flytyper beregnet for ubåtjakt. Flyene kom i lav høyde, sirklet noen ganger rundt oss, forsvant, for så å komme tilbake. Vi var på tå hev, regnet med at det var ubåt i farvannet. Om natten møtte vi flere marinefartøy. Vi anropte de for å få bekreftet posisjonen vår, men fikk intet svar.

Shetland

Til Scalloway på Shetland kom vi slitne om kvelden, overfarten hadde tatt 12 timer mer enn beregnet pga. motvinden. Forskriftmessig hadde vi nå heist et gult flagg, tegnet på at vi ønsket innklarering. I tillegg prøvde vi å anrope tollen på radioen, men ingen toller var å se. I stedet kom en eldre dame ut til oss. Hun presenterte seg og inviterte oss til seilklubben. Noe engstelig aksepterte vi invitasjonen, da vi ikke hadde lov å gå på land før vi var innklarert.  Hun kjørte oss ut til klubben hvor vi fikk et vel fortjent dusj.

 

Alle britiske seilforeninger har egen pub, og det gir foreningen en god økonomi. Da vi kom dit ble vi selvsagt midtpunkt. Alle skulle høre om turen og om vi kjente den eller den i Norge. Scalloway har noe spesielt forhold til Norge, da Shetlandsgjengen hadde base der under krigen.

Neste dag ble vi hentet av den samme elskverdige dame. Siden dro vi til Prins Olavs Slipway. Slippen som ble bygd under krigen er i dag et lite skipsverft som betjener fiskeflåten. Videre dro vi til Scalloway Museum hvor årene 1940-45 har fått egen avdeling. Blant annet hadde de bilde av min svigerfars fiskeskøyte som gikk i Shetlandstrafikken under krigen.

Vi møtte også Kåre Iversen som kom med i Shetlandsgjengen tidlig under krigen. Han var fra Lauvsnes, men er nå britisk statsborger. Han hadde mange interessante historier å fortelle fra den tiden.

Før vi tok avskjed med Scalloway fikk vi besøk av en journalist fra Shetland News. Han ønsket å lage en liten artikkel om oss og turen vår. Avstanden i luftlinje mellom Lerwick og Scolloway er bare 14 kilometer, men vi måtte seile rundt sydkysten og brukte 8 timer til Lerwick. Vi hadde et håp om å møte et engelsk ektepar der, som skulle seile ilag med oss til Levanger. Dessverre så var de blitt forsinket, så noe følge hjem fikk vi ikke.

Shetland har etter hvert blitt et populært mål for norske fritidsbåter. Uka før vi kom hadde det vært fire seilbåter fra Vestlandet i Lerwick. I havna sammen med oss lå det to norske motorbåter, den ene 25 fot (noe å tenke på for motorbåtfolk i Levanger). Det 1å også en engelsk, en fransk og to tyske seilbåter der.

Det var etter hvert på tide å vende baugen hjemover. En uke sto tilbake av ferien, Søndag formiddag tok vi farvel og satt kurs mot oljefeltene i Nordsjøen.

17. juni dro vi fra Lerwick. Værmeldinga var ikke den beste, stiv N-kuling i Nordsjøen kommende døgn. I øyeblikket var været bra, nordøstlig laber bris. Med 6 knops fart gikk det ikke mange timer for vi mistet Shetland av syne. I stedet for den meldte vindøkning ble vinden svakere og døde til slutt helt ut. Motoren ble startet, ingen grunn til å ligge og vente på vinden. Neste værmelding var bedre, skiftende bris i Nordsjøen, men fortsatt manglet vi vinden. God sikt gjorde at vi så røyken fra oljeplattformene mange timer før vi kunne se plattformene. Vi styrte mot røyken fra Statfjord.

Det var som å seile gjennom en by, plattformer på alle kanter, hektisk helikoptervirksomhet og mange supplybåter som kom og gikk mens andre lå "stand by" i beredskap. En av disse, "Stadt Scotsman", anropte oss over radio for å få en prat. De satte lettbåt på sjøen og tre mann kom bortom oss en tur. De ligger "stand by", og dette var for dem et trivelig avbrekk i rutinen.

Det var havblikk og vindstille, og vi var kommet så langt at vi kunne se Norge, samtidig så vi røyken fra plattformene stige rett til værs vest i havet.

Hjemme

Vi kom oppunder land ved Stadt etter knapt 40 timer fra Lerwick. Litt senere hørte vi en båt rope: "Kjør ikke inn i garna våre" i radiotelefonen. Rormannen ga fullt ror og vi var bare noen meter fra å gå inn i et drivgarn som lå rett forut. Det var nære på.

 

Etter et døgns opphold i Ålesund hvor bl.a. skipperens familie kom ombord på besøk fortsatte vi nordover leia for motor. På Hustadvika valgte vi innerleia. Den er urein og krever sikker navigasjon. Mannskapet hadde tidligere fått prøvd å navigere på havet og nå var det på tide at de fikk prøve seg på vanskelig skjærgårdsnavigasjon. Som ventet voldte det dem ingen problemer.

Et kort opphold i Kristiansund tok vi oss tid til. Vi følte at vi var på dørstokken hjemme. Nord for Kristiansund møtte vi forskningsfartøyet G. O. SARS for sydgående. De blåste tre støt i fløyta for oss. Vi hadde kjentfolk ombord.

Idet vi nærmet oss Hitra og Trøndelag møtte vi sommeren. Kl. 20.00 viste termometret 17°. Det var fortsatt ingen vind, så vi lot motoren hvile mens vi prøvde fiskelykken. Etter noen timer surret småseien i panna, og torsken var oppgjort, klar for fryseren hjemme.

Innover Trondheimsfjorden kunne vi kaste skjorta, De få og svake vindpust som kom blåste til ingen nytte. Vi gadd ikke heise seil i varmen; men tøffet for motor i sakte fart. Det gikk mot kveld før vi var på høyde med Ytterøy og vi kunne skimte noen båter utenfor Levangernesset. Før vi rundet Nesset hadde vi blitt møtt og hilst velkommen hjem av flere båter fra ISSF. De ønsket å eskortere oss det siste stykket inn til havn. Det ble bl.a. avfyrt kanonsalutt fra M/K "NOR". Idet vi kom inn i havna hilste B/F YT'I'ERØY oss med tåkeluren. På kaia smalt champagnekorkene.

Turen var slutt. Vi seilte 2400 nautiske mil på vår tur. Vi hadde vært under seil i 22 døgn hvorav storparten av tiden uten å kunne se land. Vi møtte kun fire båter den tiden vi var på havet, bortsett fra de som var på oljefeltene i Nordsjøen. Verken båt eller motor ga oss problemer under veis, alt fungerte utmerket, med unntak av autopiloten. Mange vi møtte spurte hvordan fem menn kan leve så tett innpå hverandre i så lang tid uten å krangle. Til det er det å si at mannskapet var håndplukket. De hadde tidligere vist at de var tolerante og hadde et stabilt godt humor. Vi hadde også planlagt turen godt på forhånd. Vinteren igjennom var brukt til regelmessige samlinger; hvor vi bl.a. diskuterte hvordan problemer oppstår og hvordan de kan løses. Dette sammen med at vi hadde det tørt og varmt ombord, og at alle fikk nok hvile mellom vaktene var også med på at vi i dag kan si at det aldri var tilløp til uenighet eller krangel ombord, og vi hadde en munter stemning under hele turen. Til slutt vil jeg takke mannskapet for godt utført jobb. 

Noen av båtene fra Levanger som eskorterte oss inn til havn. Det var ikke vanlig i 1985 å dra på slike turer.