Irlandstur sommeren 1996

                                                          (Klikk på bildene, for å se de i større format.)

Om kvelden, den 6.juni, la vi ut fra Levanger. Det blåste SW-stiv/sterk kuling. Ombord var foruten skipperen, kollega Knut Grostad og hans kone, Anne Berit. Vel klar av Levangernesset fikk vi vind og sjø rett i mot i full monn. Autopiloten fikk problemer med å holde kursen, og vi avanserte lite for motor. Knut og Anne Berit hadde ikke vært på sjøen tidligere, og det gikk ikke lenge før Anne Berit ble sjøsyk. Vi valgte å søke ly for været bak Ytterøy. Vi ble liggende i seks timer før vinden hadde spaknet slik at vi kunne fortsette. Vi kunne også ha snudd og gått tilbake til Levanger, men jeg var redd for at det uerfarne mannskap kunne finne på å gå på land etter den første erfaring med dårlig vær. Samtidig var det litt forsmedelig at vi måtte snu for været i fjorden, vi som skulle seile over havet til Irland.

Lengre ute i fjorden var Adelaine, en Rush 97 med Bjørn Lyng som skipper. De hadde det samme været og valgte å bryte av turen ut fjorden og søkte nødhavn i Trondheim. De skulle seile sammen med oss fra Ålesund til Orkneyøyene, men hadde startet før oss på turen ned til Ålesund.

Vi kommer til Trondheim neste morgen. Vi tar frokost ombord før Mariann Andersson, konduktør ved NSB, mønstrer ombord. Han har heller aldri vært på havet tidligere. Sammen med Adelaine går vi ut fjorden, det er laber bris og sol. Vi ankommer Vigra ved Ålesund utpå dagen lørdag. Vi blir liggende til søndag. Vi fortsetter med kurs ut mot havet, etter at Solveig, skipperens kone har sluttet seg til mannskapet. Hun har sammen med skipperen mange turer over havet tidligere. Vi får kontakt over VHF med Lura, en Maxi 95 fra Hommelvik. De skal gå sammen med Ark Mari til Irland. Ombord er det to mann, hvor skipper er Stein Morten Kvello. De ligger i Ålesund. De har ankommet samme morgen. De har stresset nedover leie for å slutte seg til oss før vi legger ut på havet. Tre båter går sammen ut Breisundet, været er bra.

Vi har ikke gått lenge før Lura sakker akterut. Over radio får vi beskjed om at motoren har stoppet. Utløpet fra dieseltanken er tett. Jeg anbefaler at de bruker pumpa fra gummibåten til å blåse luft gjennom dieselslangen og inn på tanken, slik at det som tetter forsvinner inn i tanken. Vi anbefaler at de går tilbake til Ålesund og får tømt og renset tanken før de fortsetter. Vi blir enige om av vi to andre fortsetter uten Luras følge. Et par timer senere melder de over radioen at de var under veis. De ligger ca 10 n.m. etter oss.

Nordsjøen

Utpå havet er det en del sjø. Vinden er S-frisk bris. Alle ombord har tatt sjøsyketabletter. Vi blir liggende for bb-halser, og klarer å holde riktig kurs. Vinden øker utover natten. Adelaine må ta inn på rullegenuan. Vi seiler for bare fokk. Adeline får problemer med å holde samme høyde som oss og faller noe av. Neste dag er de ikke å se. Vi anroper Lura ofte uten å få svar. Vi antar at de har fått problemer igjen med skitt på tanken, slik at de har snudd og seilt tilbake til Ålesund.

Vi har fortløpende kontakt med Adelaine, og ved å sammenligne våre posisjoner vil vi forsøke å legge kursen slik at vi får synskontakt igjen. Vindretningen er den samme, men vinden skifter noe i styrke, fra frisk bris til stivkuling. Det blir ikke noe skikkelig middag ombord det første døgnet. Matlysten er heller ikke helt på topp. Både Anne Berit og Knut merker sjøen. Knut trodde han skulle ungå sjøsyken, men måtte tilslutt mate krabbene. Han får et sjøsykeplaster bak øret og det hjelper. Siden merker han ikke noe til sjøen. Anne Berit foretrekker å sitte ute, eller ligge på rygg i køya. Hun unngår da å levere noe utabords.

Vi får ikke synskontakt med Adelaine i løpet av dagen. Etter posisjonene var vi bare 3 n.m. fra hverandre uten at de var å se. Annen båttrafikk er ikke å se før vi kommer til oljefeltene. Både suppliere, stand-by-båter og oljetankere er å se. De fleste ligger i ro. I lufta over oss er det til stadig helikoptere som flyr mellom plattformene og land.

Vi hadde håpet å bruke 2,5 døgn fra Ålesund til Kirkwall på Orkneyøyene, men vi seiler for langsomt. Med den vinden i mot og redusert seilføring er det ikke noe imponerende fart på båten. På tirsdag blir det lapskaus til middag. Det er lettvint for kokken å bruke bare en kasserolle til matlaging. Det enklere å spise, da en kan ha full kontroll på talerkenen med den ene hånda og gaffel i den andre. Vi bevilger oss pils til maten, som holdes mellom beina inntil alt er fortært. Ingen av de som var med for første gang hadde trodd at det skulle være så vanskelig å få spist litt lapskaus. Ellers går det på kaffe, te, brød, "rett i koppen" til andre tider i døgnet. Vi går vakter på to timer hver. De to siste timene før en går på vakt, har en bakvakt. Dvs. at om den som har vakt trenger hjelp så er det bakvakta som skal purres. På den måten slipper den enkelte med få timer aktiv vakt pr. døgn.

Omsider får vi synskontakt med Adelaine. De kommer opp på siden av oss og vi får ropt litt til hverandere om de strabasene vi har møtt så langt. De syns det har vært rimelig tøff seilas.

I horisonten kan vi se de høyeste toppene på Shetland. Vinden øker i styrke i det vi nærmer oss Fair Isle. Det er sterk strøm i farvannet og det merkes på sjøen. Bølgene blir veldig høye og de går i et uregelmessig mønster. Båten oppfører seg som en kork og blir hivd i alle retninger. Vi om bord har mer enn nok med å holde oss på plass der vi måtte sitte. Adelaine får spjæret rullegenuaen. Det var ikke store fliken som vinden hadde å jobbe med, men det var nok til å ødelegge det. De fortsetter for klossrevet storseil og motor. Vinden har dreid nesten midt i mot. Vi klarer ikke å holde kursen og vi beslutter også å starte motoren for å kunne holde riktig kurs, samt snarest å få kommet oss ut av det strømfylte farvannet. Vi går sør om Fair Isle og er ca en 0,5 nm fra land. Vi har gått i farvannet tidligere, men aldri opplevd så urolig sjø. Det blåser stiv til sterk kuling.

Uten forvarsel stopper motoren. Det har aldri skjedd tidligere. Den har bestandig gått som ei klokke. Vi får opp fokka mens vi fyller opp dieseltanken fra reservekanner. Vi er sikre på at det må ha kommet luft i systemet i den urolige sjøen. Etter lufting av systemet starter motoren og går i noen minutter før den igjen stopper. Vi lufter igjen. Motoren startes og på nytt, men stopper etter kort tid. Vi diskutere hva som kan være galt. Skitt på tanken? Det er ikke umulig, men det ble kontrollert i vår. Tar ut og sjekker dieselfilter og vannutskiller. Det gamle ser bra ut, men skiftes. Etter dette får vi ikke luftet systemet. Sikre på at vi på ta inn falsk luft et sted tas filter og vannutskiller av flere ganger uten at det hjelper. Kan utløpet på tanken være tett, som på Lura? Vi tar løs utløpet fra tanken, og da renner det diesel ut, alt tydeligvis i orden. Diskusjonen fortsetter, hva kan være galt? Knut tror at det er matepumpa for diesel. Vi skrur av rørforbindelsene til den og kopler til en slange. Ved å håndbetjene pumpa ser vi at den suger diesel opp i slangen, tydeligvis alt ok. Hva kan være galt? Knut har lyst til å ta matepumpa i fra hverandre, men skipperen tviler. Uten reservedeler hjelper det lite. Skipperen vil kryssse til Orkenøyene og deretter få slep inn i havna av Adelaine. Etter lengre tids argumentering får Knut viljen sin. Pumpa plukkes fra hverandre i håp om det kan være rusk i en ventil.

En demontert pumpe åpenbarer feil på to pakninger. Pakningene som sitter rundt inn- og utløpsventil er årsaken. Den ene pakning mangler helt, og den andre er ødelagt. Nye pakninger finns ikke om bord. I håp om å finne noe annet som kan brukes endevendes skipperens oppsamlede rot gjennom flere år. Alt han finner er en O-ring som under tvil kan brukes, men vi skulle hatt to. Været gjør ikke situasjone noe lysere. Knut som i begynnelsen av turen var noe sjøsyk, sitter i dieselstank ved den varme motoren og skrur når han ikke holder seg fast. Utrolig nok blir han ikk syk igjen.

Det går et lys opp for skipperen. Med lensepumpa for motorolje er det med en plastslange. Den har samme diameter som pakningene skal ha. Etter tredve forsøk på å kutte av to like jamt tykke plastskiver av slangen, kan Knut omsider godta to stykker. Disse blir montert under ventilene og det hele skrues sammen. Anlegget luftes og motoren startes under stor spenning. Den går som ei klokke. Jubelen er stor om bord i Adelaine, de ligger et par timer foran oss, og kan nå gå rett til Kirkwall uten å tenke på at de må assistere oss.

(En venn, med samme type motor, fikk samme problem under sin ferietur. Motoren hans var også 86-modell Yanmar 30GM. Har du slik motor om bord, sjekk matepumpa, og kjøp deg reserve pakninger. Orignalpakninger er ikke å få kjøpt. Yanmar tilbyr kun ny pumpe til en pris ac ca kr 1.200. (1997))

Orkneyøyene

Vel inne i Kirkwall blir det livat om bord. Torill om bord i Adelaine har fått tak i kamskjell, som hun tilbereder på beste vis. Mat, hvitvin og øl inntas i cockpiten på Ark Mari. Det blir en meget hyggelig aften som avsluttes i Kirkwall Boating Club.

Nest dag drar vi på sight-seeing. Blir med på busstur rundt om på Mainland. Besøker gamle boplasser fra jernalderen, gravkammer mm. Senere på dagen kommer Lura tøffende rundt moloen. De har hatt en slitsom overfart. Motoren har de heldigvis ikke hatt flere problemer med. Til gjengjeld har de begge to vært kraftig sjøsyk. Båten har seilt seg selv for forseil og autopilot mens de begge var liggende. Etter ca 10 timer kom de seg på beina igjen. De hadde da kommet så lant vest at de besluttet å kurse mot Shetland. De hadde vært innom Lerwick og hvilt ut før de fortsatte.

Mannskapet fra alle tre båtene går samlet ut på byen for å innta et bedre måltid. Senere fortsetter vi med trekkspill og allsang om bord i Lura til den tidlige morgen.

Neste morgen gjør vi oss klar til å kaste loss. Vi praier Lura i det vi skal fylle vanntanken. De er også klar til videre seilas, men først må de kjøpe mere toalettpapir. Vi tar avskjed med Adelaine som skiller lag med oss. De skal til Shetland før de seiler hjem. Lura skal gå sammen med oss.

Vi setter kursen vestover for å gå nord om Mainland Vi ser etter Lura, men de har ennå ikke kommet ut av havna i det vi mister moloen av syne. Vi går inn i et smalt sund med en forferdelig sterk strøm. Det er som å være på ei stri elv. Vi kjører motoren for fullt for å komme oss gjennom. Når strømmen avtar blir sjøen roligere og vi får en flott seilas ned til Cape Wrath på nordspissen av Scotland. Vi forsøker å anrope Lura uten resultat. Har de ombestemt seg?

Skottland's vestkyst

Vi har blitt noe forsinket i forhold til tidsplanen vår, så vi forsøker å ta inn tid ved å gå direkte til Tobermorry på Mull på indre Hebridene. Vi bruker nær to døgn før vi ankommer Tobermorry. Plassen har en naturlig havn, godt skjermet av land på alle kanter. Det er lite med kaiplass, så vi må ankre og bruke lettbåt for å komme på land. Det er stor forskjell på flo og fjære. På en pub treffer vi et engelsk ektepar som også er på seiltur. De bruker ca seks måneder av året om bord i båten på turer rundt om i Europa. Etter vi har spist middag tar verten på stedet fram trekkspillet. Sammen med en annen på fele blir det dansemusikk. Litt senere ber en av gjestene om å få lov til å synge sammen med musikken og det skaper liv. Vi danser og synger og har det fantastisk trivelig.

Vi hadde planlagt å gå ut til Staffa, ei lita øy SW av Mull. Vi hadde lyst til å besøke ei kjempegrotte som går inn i fjellet der. I finvær kan en bruke lettbåten inn i grotta. Hele øya betsår av basaltstein, som ser ut som sekskantet søyler. Det er utrolig at naturen har formet steinen slik. Den opplevelse må vi være foruten da vi mangler kart. Vi må i stedet gå til Oban for å fa tak i kart for videre ferd. Seilasen dit blir som å seile på fjorden. Utenfor oss har vi beskyttende øyer og innom har vi fastlandet full av fjorder og viker som skjærer seg inn i landet

I Oban kan vi gjøre fast i ei gjestebøye, som det finns mange av, men få er ledige. Vi får tak i kart og sett litt av stedet før vi fortsetter neste dag.

I sol og kjempevær fortsetter vi med kurs for Irland. Før vi dro fra Norge hadde vi Dublin som mål. Underveis hadde vi målt litt avstander og kommet til at det var bedre å gå til en plass lengre nord, og heller leie bil og kjøre rundt. Vi satt derfor kursen mot Greencastle. Ei lita fiskerihavn helt nord i Irland. Over Irskesjøen fikk vi fullstendig havblikk. Natta i gjennom måtte motoren gjøre jobben. Vi kommer oppunder land tidlig om morgenen og møter irske fiskere i åpne båter. Det er båter på rundt 30 fot, med opptil fem mann om bord. Bortsett fra at noen har en glasskjerm rormann kan stå bak er båtene helt uten dekk og overbygg.

Irland

Inne i havna hvor det kun er fiskebåter blir vi liggende langsmed en kondemnert tråler. Ut på formiddagen kommer fiskebåtene inn og vi får en tre-fire fartøy utpå oss. Stedet er ikke stort. Par butikker, bensinstasjon, pub, hotell og et fiskemottak. Nærmeste by blir Londonderry i Nord-Irland. Vi får tak i en minibuss som kjører taxi. Sjåføren er også fyrvokter og han hadde sett oss da vi kom seilende. Han kjører oss til Londonderry hvor vi kan få leie bil. Det blir en tur på 45 km. Underveis passerer vi grensen mellom Irland og Nord-Irland. Den er bevoktet av Irsk politi (garda).

Londonderry er overraskende stor by. Jeg hadde trodd at det var som en landsby å regne, men der tok jeg feil. Jeg antar (uten å vite) at det er ca 100.000 innbyggere. Det er som en annen Europeisk by. Travle mennesker i gatene, butikker med mange kunder og ganske stor biltrafikk. Ingen ting minner om det inntrykk vi har fått av Londonderry gjennom nyheter om uroligheter i Nord-Irland. Vi kjører litt rundt i byen og da ser vi fort om vi er i katolsk eller protestantisk bydel. Det kan vi se av grafitti på veggene og utstrakt bruk av de irske farger i de katolske bydelene. Politistasjonene er inngjerdet bak høyt stålgjerde som hindrer innsyn. De har også observasjonstårn med videokamera på området. At de er observante merket undertegnde da han videofilmet en slik politistasjon. Bare etter noen minutter kommer en bevepnet politimann iført hjelm og skuddsikker vest og ber meg slutte filmingen straks, det var ikke tillatt. Universitet var også inngjerdet med høyt ståltrådgjerde. Dettte var belyst om natten og videoovervåket. På en biltur utenfor Londonderry kjører vi gjennom et boligområde. Midt i området møter vi på nytt høye ståltrådgjereder, med videovervåkning. Innom gjerdet bor familiene til Nord-Irsk politi og engelske militære. Vi syns det virker så absurd i dette siviliserte landet, hvor alt folk vi møtte var meget trivelig og gjestefrie.

På våre mange bilturer passerer vi grensene mellom Irland og Nord-Irland mange ganger. Overalt er det irsk politi. Dette overrasket oss noe, vi hadde ventet nord-irks politi. Forklaringen fikk vi. Vanligvis var det ingen, eller beskjeden kontroll, men pga. skarapesyken var en meget bekymret for å få importert skrapesyke fra Nord-Irland, som er en del av Storbritania, og inn i Irland. Alt transport av dyr over grensen var derfor forbudt.

Om tilstanden på gårdsbruk forteller noe om velstanden i et land, så har vi fått følgende inntrykk. De mest velstelte gårder var i Nord-Irland, deretter Irland, Shetland og Orkenøyene.

På vår biltur rundt om på den irske øya kommer vi til en liten plass i Nord-Irland med navn Killen. Det er mye folk i gatene da vi kommer, sekkepipemusikk kan også høres. Vi skjønner at her skal det foregå noe, så vi stopper bilen og stiller oss opp på fortauskanten, sammen med en masse andre mennesker. Det viser seg at det er Orange Lodge på stedet som skal masjere til tonene fra flere korps. De er iført sine orange bånd, der de marsjerer. Det er ogå barn i blant dem, som har laget egne orange bånd. Noen av korpsene med sekkepiper, andre med toradere og et med fløyter, i tillegg hadde de alle trommer. Bakerst i opptoget kommer fem medlemmer fra Orange Lodge med hver sin kjempestore tromme. Det er ikke riktig å si at de spilte, da de dundret løs på tommeskinnet med noen kjepper og lagde et forferdelig leven. Knut sa det treffende; nå forstår jeg hvorfor katolikkene ikke ønsker at de skal marsjere gjennom deres boligområder. Trommene var flott dekorert til minne om tidligere medlemmer. Stedet har tydligvis protestantisk bosetning, da vi ser ingen som viser uvilje mot marsjen.

Tida går fort å vi må forlate Irland. Oppholdet ble noe kortere enn beregnet, men nå var vi i rute i forhold til tidsplanen. Vi setter kurs mot Fort William, hvor vi skal gå inn i Caledonian kanal. Overfarten over Irskesjøen blir flott seilas. Hyggelig vindstyrke og retning.

Caledonian kanal

Det er flott sommervær i det vi går inn i den første slusa. Vi betaler for en ukes opphold på kanalen. En kan gå på tre døgn, men vi orker ikke å stresse, så vi har tenkt å benytte syv dager. Vi bruker dagen til å gå gjennom Neptuns Staircase. Det er en sluserekke som løfter oss opp på et nivå langt over havet. På toppen blir vi liggende inntil en av de mange gjestebryggene i kanalen. Vi vil se oss om i Fort William. Over oss troner Storbritania's høyeste fjell, Ben Nevis.

Det er lite utenlandske båter å se på kanalen. Vi møter bare en norsk, og det er en fembøring fra Rissa Folkehøyskole. De er på vei til Bretagne. De fleste båtene er cabincruisere som leies ut. Om bord er det ofte folk med minimal båterfaring. Ofte ser det ut for at de ikke finner "bremsepedalen", når de skal legge til kai, ellr gå inn i ei sluse. Vi finner fort ut at det lønner seg å la de slippe ført inn i slusene, på den måte kan vi unngå å bli torpedert. Vi opplever mange komiske episoder, som alle kunne vært filmet. Det ser ikke ut for at det er feriestemning ombord i alle båtene. En uerfaren skipper som ikke kan håntere båten, men til gjengjeld skriker ut kommandoer til vettskrmt kjerring og unger, som fortvilt springer rundt for å begrense skadens omfang i det de legger til kai eller går inn i ei sluse.

Etter noen hyggelige dager i kanalen kommer vi til Inverness. Vi blir liggende i et basseng to sluser fra sjøen. Skipperparets brullupsdag feires på en av byens restauranter. Værmeldinga er ikke den beste, så vi velger å være en dag ekstra i kanalen før vi får salt vann under kjølen igjen.

Vel ute på havet igjen ringer telefonen, (det har vært god GSM-dekning på hele turen,) det er Lura. De er i kanalen, men må innse at de må bli liggende til over helga da kanalen stenges fredags ettermiddag, for igjen å åpne på mandags morgen. De har hatt problemer underveis. Etter Orkneyøyene slutter dynamoen å lade. De må gå inn til et lite sted på Scotlandkysten for å få reparert. De blir liggende i tre dager å vente på ny dynamo. I stedet for Irland valgte de Isle of Man. På vei inn dit fikk de sterk vibrasjon i båten under motorgange. Det viser seg at et propelllbad er bort. De blir liggende i fire dager før ny propell er på plass. De hadde håpet, dessverre forgjeves, at de skulle ta oss igjen i kanalen. Pga. den nye forsinkelsen de nå får gjør at de vil gå rett til Norge når de kommer ut av kanalen på mandag.

Shetland

Meterologen bommer noe på meldingen. Vi får et fantastisk flott vær på turen til Shetland. Det er ikke så mye vind, men sol og varme. Under slike forhold er havseilas like makelig som livet i kanalen.

Lerwick blir vår neste havn. Det blir en dusj i båtklubben før vi drar på sigh-seeing. Venner fra Scalloway blir med rundt om på øya. Vi er besøker Shetlands sydspiss og ser på restene av vraket av M/T Brae. En stor oljetanker som forliste en stormnatt på kysten av Shetland. Bare baugen er synelig, resten av vraket er knust av sjøen under uvær.

Vi møter gamle venner i båtklubben i Scalloway, samt vi besøker Mamy and Bob Walterson i deres hjem. De er begge 84 år, og i god form. Mami har vært som en mor for oss under tidligere besøk, så vi setter stor pris på henne. Siste kvelden på Shetland spandere vi middag på Lerwick hotell på noen av de mange vennen vi har fått der borte.

Når vi kommer tilbake i båten er det stor oppstandelse nede på havna. Flere tv-team og journalister er der og tar bilde av Svein Olav Ask, som har rodd alene over Norsjøen. Han har brukt 10 dager på turen. Skipperen og Mariann blir interjuet av BBC, de ønsket en "ekspert" kommentar.

Neste dag tar vi ombord de siste forsyningene og gjør oss klar for overfart til Norge. Vermeldinga er ikke aller verst, vindretningen er gunstig og ikke for sterke vinder. Vi stuver alt forsvarlig og finner fram vinterklær som vi ikke har benyttet på noen uker. Vi tar farvel med Shetlandske venner som møter opp for se oss vel av gårde. Med fulle vann- og dieseltank kaster vi loss.

Over Nordsjøen igjen

Overfarten går uten problemer. Vi går våre vakter og livet går sin gang om bord. Det blir middag hver dag. Øl til maten og cognac eller likør til kaffen. Vi anløper Vigra, Bjørnsund og Grip på turen opp kysten. Været er topp, da det ser ut for at sommeren er kommet, da været ikke har vært det beste, mens vi har vært borte. Vi får telefon i det vi nærmer oss Hitra, det er fra Lura. De har nettopp ankommet Ålesund.

Hjemme

Vi setter Mariann på land i Trondheim, før vi fortsetter til Levanger. Etter 1338 nm. kan vi legge til kai I Levanger. Turen har har vært uten uhell, bortsett fra dieselpumpa. Det økonomiske regnskap gjøres opp og det viser seg at ved deling av alle kostnader blir en å betale kr 3.200 pr. stykk. Inkludert i dette er all mat, øl og annen drikke om bord, diesel, havneavgifter, leiebiler mm. Ingen ting å si på en slik pris for vel fire ukeres ferie med nær full pensjon.