Min første kystseilas alene 1978

Båten, Neptuns Baby, var en Leisure 17, ny av året. Jeg hadde tidligere seilt noen små turer på Trondheimsfjorden, samt seilt Levanger – Vigra i lag med min svoger. Nå skulle jeg endelig få testet meg selv i seiling og navigasjon, ved å seile tilbake til Levanger alene.

1.juli 1978 kl 13 kaster jeg fortøyningene og heiser seil og forlater Roald på Vigra. Svak NE bris og kurs settes for Lepsøyrevet. Det var ikke fritt for at kona Solveig, og hennes familie var betenkt over mine planer. Jeg hadde ingen erfaring i seiling og navigasjon, annet enn hva jeg lærte av svogeren min de tre dagene vi brukte til Vigra fra Levanger to uker tidligere. Av navigasjonshjelpemiddel, har jeg kart, kurslinjal, Den norsk Los og en kikkert. Kompasset var uten oppsatt deviasjonstabell.

Turen fra Levanger og sørover ble ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg trodde at min svoger så like mye fram til en seiltur på kysten som meg. Det jeg ikke visste var at Solveig hadde presset sin bror til å seile i lag med meg, for hun trodde at ellers ville det bære galt av sted. Han var derfor interessert i raskest mulig tur til Vigra. Han syntes båten var liten og ukomfortabel. Matstellet var ikke i nærheten av hva han hadde forventet, så han så på turen som en pliktøvelse.

Tåka kommer og går. Jeg passerer Lepsørevet etter to timers seilas og blir passert av hurtigruteskipet Midnattsol. De skremmer vettet av meg med å bruke tåkeluren. De syns kanskje jeg tar for stor plass i det trange løpet over revet.

Det er dårlig med vind, men den lille trekken som kommer er fra vest, så jeg siger framover.

Kl 23 fortøyer jeg i havna innom Vågholmane på Fjørtoft. Det er stille grått vær. Har brukt 10 timer på 14 nm. Kokken servere en sein, men desto bedre middag. Etter maten blir det en whiskey pr mann servert i offisermessen. Under talen kommer skipperen inn på hvor fattig livet må være for de som aldri får oppleve et slikt cruise.

2.juli kl 9.30 lar jeg fortøyningene gå. Jeg har hatt ei god natts søvn, samt fått en bedre frokost. Putrer ut av havna for motor. Heiser seil og krysset mot Flatflesa fyr. Det er NE svak vind. Lettskyet pent vær. Jeg krysser og det går ikke så fort.

Kl 15 har jeg Orta tvers. Vinden har økt til laber bris og dreid litt mer på nord. Tre timer senere er jeg ved lille Grønningen. Vinden har økt til frisk bris. Jeg syns sjøen er blitt grov og jeg tar ned fokka. Starter motoren og setter kurs for Urdholmskjæret lykt, og videre mot Nordre Bjørnsund hvor jeg legger til kl 19.30. Har seilt 18 nm på 10 timer. Kokken lager kjøttkaker til middag som serveres med pils. Mannskapet fortjener en oppmuntring etter den anstrengende siste del av dagens seilas.

Om kvelden kommer tåka sigene og tåkeluren på Bjørnsund fyr begynner å blåse regelmessig utover natta. Skipperen slokner og sover litt urolig hver gang tåkeluren høres.

3.juli. Etter frokost holdes det skipsråd. Tåka er fortsatt like tett. Skal jeg fortsette seilasen, eller vente på at tåka letter. Ungdommelig overmot vinner fram, og det besluttes å fortsette seilasen. Er av den oppfatning om jeg ikke finner staken vest av Fretten kan jeg bare gå tilbake til Bjørnsund!!?? Jeg finner fram tåkeluren og heiser radarreflektoren.

Klokka er bare 6.35 i det jeg forlater Bjørnsund. Jeg beregner at jeg skal gå i 21 minutter for motor med 4 knops fart fra Bjørnsund. Lykkelig finner jeg staken etter knapt 20 min og seiler sør av Fretten, som jeg ser i tåka.

Det byr på problemer å være alene om bord uten autopilot. Jeg skal forsøke å finne kursen i kartet, samtidig som jeg skal styre og holde utkikk. Jeg må også passe på at ikke vinden tar kartet og blåser det på sjøen. Jeg ankrer opp innom Ersholmen. Koker kaffe og setter meg ned med kartet. Jeg finner kurser og distanser, som jeg skriver ned. Etter hvert som jeg finner målene kan jeg bare gløtte på lappen for å se kurs og distanse til neste mål.

Snart er jeg underveis igjen. Navigeringen går uten problem i tåka, men det skyldes kanskje at det er ikke så langt i mellom sjømerkene i Stopleleia på Hustadvika.

Klokka 10 passerer jeg Stoplane og kurs settes til 49 grader. Vinden er frisknet på og sjøen blir grov i forhold til den lille båten.

Klokka blir 12 uten jeg har truffet på Kvitingflua stake. Den skulle ha dukket opp etter 45 minutters gange fra Stoplane. Jeg antar at strømmen i mot er meget sterk, slik at jeg kanskje har bare 2 knops fart.

Plutselig kommer en lastebåt ut av tåka, den har kryssende kurs og jeg må falle av for å ikke gå inn i siden på den. Jeg syns det er meget merkelig at en lastebåt ikke følger leias kurs på Hustadvika. Etter nærmere ettertanke finner jeg ut at kontroll av mitt eget bestikk er på sin plass.

Feilen oppdages. Jeg har holdt kurs på 49 grader siden Stoplane, men ved passering Seibogen skulle jeg ha endret kurs til 67 grader. Jeg har havnet et godt stykke ut av kurs. Jeg må være rett vest av Svartoksen. Jeg faller av 90 grader og beregner å gå i 30 minutter før jeg er igjen i leia. Etter 15 minutter dukker det en rød stake ut av tåkehavet, jeg tror det må være Kvitingflu og kursen settes til 67 grader. Etter hvert så spakner vinden og tåka begynner å lette. Til min fortvilelse så stemmer ikke terrenget med kartet. Etter hva jeg tror skal jeg ha ei lykt på styrbords låring, og et fyr rett forut, men det jeg ser er et fyr på styrbords låring og ei lykt forut. Jeg tar opp Den norske Los og finner fram tegning av hvordan landet innom meg skal se ut. Jeg finner fort ut at jeg er lengre nord enn antatt, og finner da fort ut min faktiske posisjon.

En av feilene jeg gjorde var en jeg trodde at farten var lavere enn 4 knop, da jeg ikke traff staken etter tidsforbruket. Til tross for at jeg oppdaget at jeg valgte gal kurs endret jeg ikke farten til 4 knop i mitt hode, der var farten 2 knop. Hadde jeg brukt riktig fart så hadde jeg visst hvor jeg var uten videre.

Jeg går inn Langøysund, for å fylle bensin, handle, spise, hvile, samt å finne smulere farvann, da det har begynt å blåse sterkere. Jeg fyller bensin og handler i Slettvåg. Deretter går jeg til Kjønnøy og legger meg til ei privat kai. Jeg får låne telefon, samt en lang og hyggelig samtale med det eldre paret som eier kaia. Telefonerer til Solveig og forteller hvor jeg er og at alt var vel. Kl 17 serverer kokken middag, kjøttkaker i dag igjen. Pga av strabasiøs seilas i dag blir det servert pils til maten. Det er godt å være til.

4. juli. Nærmere klokken åtte kaster jeg loss og fortsetter for motor gjennom Sveggesundet og videre til Kr.sund. Ankommer og får fortøyd først ved midtnatt. Dagsetappene blir lengre og snittfarten øker. Seilt 32 nm i dag med snitt fart på 2,4 knop.

Det blir seint før jeg køyer. Først ankerdram og kveldsmat, deretter cognac og prat i Walkie-Talkien med trivelige personer i Ballsund.

5. juli. På formiddagen flytter jeg båten, for å slippe å gå så langt for å handle. Deretter heises seil og jeg setter kurs nordøstover. Nordlig lett bris.

Ved middagstid ligger jeg med stormfokk og revet storseil i Talgsjøen. Båten tar vinden og sjøen fint. Jeg oppdager at det var ikke lurt å barbere seg med høvel, før jeg dro fra Kr.sund. Sjøspruten svir i ansiktet.

Om ettermiddagen søker jeg ly bak Gautøya. Jeg må ta en pause for å spise, for ute på ”storhavet” i Trondheimsleia blir det ikke mye spising. Det blåser ganske friskt her inne i sundet også. Hadde det ikke vært for at jeg var avhengig av kokken hadde han fått sparken i dag. Middagen fikk fiskene. Kokken kalte retten Chili con Carne, har du hørt slik tosk, det må da gå an å lage noe som er etanes. I stedet for middag blir det kaffe, brødskive, kaker, samt en pils.

Utpå kvelden heves ankeret og jeg legger ut i Trondheimsleia. Vinden spakner og kryssfokka heises, i tillegg til at revene i storseilet tas ut. Jeg seiler utover natten i den lette brisen. Trist vær med yr og dårlig sikt. Ankrer opp ved Værøyene SE av Hitra klokken fire om morgenen. Brukte motor den siste timen. Utseilt distanse er 26 nm og snitt fart på 2,2 knop. Jeg tar en tynn en før jeg sier ”God Natt”.

6. juli. Kl 12 heiser jeg ankeret og seilene, og går på grunn. Driver opp i landet før jeg får trimmet seilene og fått fart på båten. Jeg klarer heldigvis å trekke meg av ved hjelp av motoren. Må etter hver ta ned seilene da vinden forsvinner. Går for motor i vindstilla. Bak meg er himmelen helt svart. Er forrykende tordenvær er på vei etter meg. Jeg styrer nærmere Hitra for ikke å ligge midtfjords med den "høye" (7m) masta når tordenværet kommer. Har skrudd ut antennepluggen til WTen, som har antenna montert i mastetoppen.

Jeg benytter anledningen til å ta en kopp kaffe og mat før uværet kommer. Surrer roret og setter meg nede i salongen. Plutselig smeller det og hele båten stopper opp et øyeblikk. Lynnedslag tenker jeg og kommer meg på dekk. Der ser jeg en tømmerstokk drive i kjølvannet. Full fart under dekk og får fjernet bunnluka, for å sjekke om jeg hadde sprunget lekk. Heldigvis ser alt ut til å være i orden, og tordenværet var ute av tankene en stund.

Heldigvis ser det ut for at tordenværet går inn mot land, slik at jeg slipper å engste for meg for det. Får opp seil, da det er blitt litt vind.

Jeg banner over motoren, som bare fusker. Det er vindstilt og jeg ligger og driver 1 nm fra Terningen fyr. Benytter stilla til å spise middag. Spagetti med pils til maten. Prøver å få kontakt med min bror Ragnar på WT, men det er bare forstyrrelser.

Passerer omsider Terningen fyr, for motor og seil. Ved midtnatt silregner det og det går smått framover. Neptuns Baby passer seg selv. Jeg sitter under dekk og spiser kveldsmat. Tar deretter en skarp en for å fordøye maten.

En time senere skjer det store. En flau vind fra Sør, medvind! Det går framover med bra fart. Jeg sitter ned og hører på tysk musikk i radioen på mellombølgen. Roret er surret og jeg styrer ved å flytte kroppsvekten litt for å endre kurs. Jeg vil seile til Værnes før jeg tar kveld. Jeg tar sjansen og heiser spinnakeren i den gode vinden. Etter en times tid forsvinner vinden og spinnakeren tas ned.

Vinden driver gjøn med meg. Etter spinnakeren er nede kommer vinden tilbake fra sør. Klokken syv om morgenen dropper jeg ankeret i Verafjorden og går rett til køys. Det har vært en lang ”dag”. Utseilt distanse 32 nm, snitt fart 1,7 knop.

8. juli. Jeg sover i fem timer før jeg fortsetter. Det blåser laber NE bris. Jeg gjør bra fart og båten holder valsetakt til wienervals i radioen, hvor NRK har startet sendingen kl 6, etter å hatt sendepause om natten. Dette ser ut til å bli den beste etappen på turen.

Halv fem passerer jeg Agdenes og seiler inn Trondheimsfjorden og i medvind. Spinnakeren er heist og vinden friskner på. Setter sikkert fartsrekord. Det går virkelig unna og båten surfer ned bølgene.

Frykten kommer – det er visst noe som heter broach. Jeg har lest om at båten kan brytes ned med seiling med spinnaker i hard vind. Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å unngå dette, annet enn å få spinnakeren ned. Det blir ikke lett, å berge spinnaker i frisk bris / liten kuling, når en er alene om bord og ikke har autopilot. Jeg bestemmer meg for å hive bras og skjøte i sjøen, så jeg drar de etter meg for å være sikker på at det ikke er noen knuter på tauene. Deretter åpner jeg låsene og spinnakeren går til værs mens skjøt og bras trekkes gjennom låsene. Jeg forsøker å få tak i spinnakeren under storseilbommen, når det kollapser i le av storseilet. Ofte får vinden tak igjen og den blåser til værs, uten at jeg har fått tak i den. Slipper jeg roret svinger båten 180 grader, så det kan jeg ikke gjøre. Omsider får jeg ved hjelp av båtshaken tak i skjøtene og får dratt inn spinnakeren i le av storseilet. Det var på tide, jeg runder Rødberg og kan seile inn i havn for bare storseilet. Det ble fartsrekord mellom Galgnes og Kinebbnes, 2,5 nm på 25 min, som gir et snitt på 6 knop.

Helge Ryvarden om bord i Colin Archerskøyta von Honken tar i mot i det jeg legger til kai. De har søkt ly for været, da de syntes det var for mye vær å stampe imot ut fjorden. Han hadde fulgt med meg på min ferd inn fjorden og ble mektig imponert over at jeg seilte med spinnaker alene i så sterk vind. Jeg fortalte ikke at vinden ble sterkere etter at jeg fikk spinnakeren opp, og hadde jeg visst hvor sterk vinden ble hadde jeg aldri heist seilet.

Etter en time med mat og hvile er jeg klar for å fortsette mot Trondheim. Vinden har spaknet og det har begynt å regne. Det er litt vemodig å tenke på at turen snart er slutt og det kan gå lang tid før neste ”lang” tur.

Vinden frisker på og går opp i liten kuling før jeg kommer til Nyhavna i Trondheim. Hadde store problemer med å finne innseilingen i grov strømsjø og en motor, som fusker og ikke vil gå på full gass.

9, juli. Neste dag går jeg for motor i motvind til Rotvoll og ankrer opp. Drar på land og drar hjem til mine foreldre. Jeg overnatter på land.

Ragnar, min bror, blir med neste dag, når vi heiser anker og setter kurs for Levanger.

10. juli kl 00.30 kan vi legge til i Levanger etter 12,5 times seilas. Utseilt distanse er 30 nm som gir en snittfart på 2,5 knop. Totalt brukte jeg 7 dager og 11,5 timer på ca 180 nm fra Vigra til Levanger.

Genuaen var ennå ikke levert av forhandler, slik at turen ble gjennomført uten den. Tror nok at snittfarten hadde vært en del høyere om jeg hadde kunne brukt den, da det ofte var lite vind.